"Dark Room"

25.11.2016 21:50

”DARK ROOM”-saken.

Krigstypene slår mot oss, som seg hør og bør i en så grotesk og urovekkende sak som ”Dark Room” er.”En til tre prosent av menn kjenner en seksuell tiltrekning mot barn”.

Hva kan vi gjøre? Spør Inger Merete Hobbelstad i sin artikkel i Dagbladet.no. 21. November 2016.

Hun skriver at bare ved å erkjenne at pedofili finnes, og å snakke åpent om det, er det mulig å etablere apparater og systemer som kan plukke opp mulige overgripere før de finner hverandre…

Det er helt klart at det må snakkes om. Det må snakkes om, systemer må lages, etterforskning må gjøres og overgriperne må bli tatt!

Og fagpersoner må utdannes OG jobbe med seg selv så de er klare til å møte overgriperne, til å møte ofrene og alles familier. De trenger alle terapi for å bearbeide de grusomme opplevelsene.

 

Overgriperne er ikke monstre!

Jeg kjenner ikke noen av de siktede i ”Dark room”-saken (tror jeg), men jeg kjenner overgripere av mange slag. Jeg har dem i terapirommet mitt. Både ofrene og overgriperne. Både de som har blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn, og de som har utsatt andre for seksuelle overgrep – og andre overgrep.

Det er ikke bare menn som er seksuelle overgripere – det er også kvinner, mødre, tanter… Ingen av dem er monstre, de er alle mennesker. Mennesker av kjøtt og blod som deg og meg. Mennesker som innerst inne hater det de utsetter andre for, og mennesker som ikke helt forstår hva de utsetter andre for. Men de er alle mennesker, og de trenger alle å bli møtt som medmennesker.

Det som er helt tydelig for meg er at en blir ikke overgriper uten å først ha vært offer.

Jeg sier ikke at alle som utsetter barn for seksuelle overgrep, selv har vært utsatt for seksuelle overgrep. Jeg sier heller ikke at alle som har vært utsatt for seksuelle overgrep utsetter andre for seksuelle overgrep.

Jeg sier at alle som har vært offer, blir overgriper!

Noen er bevisst sine overgriperhandlinger, -holdninger og -dynamikker, og noen er ubevisste hva de gjør og sier mot seg selv og andre. Noen viser sterke uttrykk ut mot andre, noen retter overgrepene mer inn mot seg selv.

Det kan se ut som om alle overgripere (og ofre) har en historie som viser at de har opplevd traumer og krenkelser allerede tidlig i livet. Og det kan se ut som om noen har det i seg fra tidligere generasjoner. At de har identifisert seg med overgripere som deres foreldre eller besteforeldre har vært utsatt for, og som da, biologisk (fra tiden i mors liv) og gjennom tilknytningsfasen, har blitt nedarvet til personen i dag.

Og det er her vi må begynne å se for å forstå menneskers handlinger – i barndommen. Vi må begynne å forstå hva som ligger bak de grusomme ugjerningene de pedofile gjør. Først da kan behandlingen og bearbeidingen skje.

Jeg tror ikke pedofili kan behandles. Jeg tror ikke noen diagnoser eller navn kan behandles. Jeg tror på å bearbeide og behandle de bakenforliggende årsakene til symptomene, som seksuelle avvik er.

Først når vi kan forstå årsaken, kan vi forstå handlingen. Først når vi kan forstå hvilke konsekvenser vi bærer med oss fra tidligere traumer, krenkelser og handlinger, (eller ikke handlinger for den del – som ikke å bli møtt og forstått etter en personlig krise), først da kan vi forstå hvorfor medmennesker handler som de gjør. Når medmennesker blir møtt, ikke som et monster, ikke som en diagnose, men som et medmenneske som har det vondt, først da kan den gode terapien starte.

For å få til dette, må behandleren bearbeide sine egne fordommer og traumer. Bearbeide det i han selv som trigger han til å ikke klare å møte og snakke med et medmenneske som det medmenneske han ER, BAK handlingene.

Inger Merete Hobbelstad skriver videre i sin artikkel  at ”Det eneste som kan gjøres, er altså å prøve å holde pedofile fra å begå overgrep, ikke å forandre dem grunnleggende”.

Jeg er enig i at de skal holdes fra å begå overgrep, og jeg er enig i at ingen kan forandre dem grunnleggende. Ingen kan forandres uten at de vil det selv. Og grunnleggende forandring er mulig hos alle dersom de ønsker det selv.

Det skremmer meg at så mange som 90% av psykologer og psykiatere (En undersøkelse Jim Aage Nøttestad gjennomførte for Helsedirektoratet i 1012) mener de ikke har den kompetanse som skal til for å behandle pedofile. Det skremmer meg at så mange behandlere og hjelpere i helse- og serviceyrker i Norge ikke har kompetanse til å verken å møte eller å behandle ofre og overgripere.

En traumeterapeut trenger ikke ha kompetanse til å behandle pedofile. De trenger ikke kompetanse til å behandle en eneste diagnose, eller legning for den saks skyld. Men en traumeterapeut skal ha god kompetanse i å snakke med medmennesker og til å behandle deres traumer – Behandle de bakenforliggende årsakene til at enkelte medmennesker begår grusomme handlinger ovenfor barn. De må ha traume- og tilknytningsteorier med seg i ryggraden. De må vite hva grusomme handlinger gjør med et menneskesinn og på den måten søke å forstå sine klienter og pasienter.

En traumeterapeut skal ha god kompetanse i å behandle de mange fysiske og psykiske senvirkningene og symptomene som voksne som har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn, bærer på og sliter med i dag.

Min påstand er at for å klare å møte medmennesker i dype livskriser, enten de kommer til oss som overgripere eller ofre, er det en forutsetning at terapeuten og hjelperen jobber med seg selv.

Norge trenger flere og bedre terapeuter! Norge trenger flere og bedre terapeuter og hjelpere som ser verdien av å utforske sine egne mørkeste rom, FØR de gir seg i kast med å møte medmennesker i dypt tragiske livssituasjoner!

Norge trenger terapeuter som selv er villige til å forandre sine fordommer, jobbe med egne traumer og krenkelser. At de selv er villig til, og våger å besøke sine egne, innerste og mørkeste rom!

Norge trenger terapeuter som våger å gå inn i den vanskelige samtalen. Som våger å stille de tabubelagte spørsmålene. Som vet at de ikke bryter sammen i møte med sine klienter.

Norge trenger gode og trygge traumeterapeuter som selv har gått veien!

 

Først da kan de, med gjensidig tillit, trygt føre klientene og pasientene inn i deres innerste og mørkeste rom!

Grace Adelaide Andersson - Traumeterapeut