En av ti kvinner har blitt voldtatt

07.06.2014 11:41

En av ti kvinner har blitt voldtatt

Skrevet av Konstellatør/Traumeterapeut Grace Adelaide Andersson Publisert i Konstellatøren 2014 (medlemsbladet for Norsk Konstellatørforening) Bearbeidet 08.12.2014.

    Krigstypen i artikkelen som ble publisert på www.nrk.no slår mot oss som om dette er ny kunnskap.
Overskriften viser til noen av funnene som kom frem gjennom en landsomfattende studie gjort av Nasjonalt Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

    Vi kan lese at politikerne er overrasket over at tallene på blant annet voldtekt ikke har gått ned siden ”det har blitt laget så mange handlingsplaner på dette, og det har blitt pratet om i så lang tid”???

    Helseminister Bent Høie (H) sier i artikkelen: ”...omfanget er så stort at vi er nødt til å reagere”.
Ja hva kan gjøres da? Nye tiltak må inn i det norske helsevesenet. Det er på tide at Norge anerkjenner nye måter å forebygge og bearbeide vold på. Vi trenger å gå sterkt inn å gi terapi til voldsutøvere, og komme tidlig inn med terapi til offer så de ikke rekker å bli overgripere.

    Det er ikke så rart at tallene ikke går ned når virkemidlene, behandlings- og bearbeidingsmetodene ikke blir endret. Tiltakene som settes inn er de samme som tidligere. Ofrene føler på skyld og skam, de unngår å anmelde av redsel for å ikke å bli trodd, de vil ikke påføre andre smerte, eller de når ikke frem hos politi og rettsapparatet. De kontakter ikke helsevesenet, som på sin side også etterlyser mer kunnskap om tema. Det kommer også frem i artikkelen at ofre ikke benytter seg av hjelpeapparatet.

    På to av disse utsagnene er det gjort studier tidligere. Min kollega, Hildur Vea, skrev i sin doktoravhandling ”Fra avmakt til makt i eget liv – anmeldelse av seksuelle overgrep og helse ”- i 2012 om bl.a. hvorfor utsatte ikke anmelder voldtekt med en gang. Hun så at det var på grunn av at de utsatte går inn i en periode med unngåelse, og at i denne perioden er overgrepet ugyldiggjort eller glemt. Videre så hun at helsepersonell overså seksuelle overgrep, og at dette kan være med på å gjøre perioden med unngåelse lengre. En av hennes informanter fortalte at hun ikke ble spurt om hvordan bruddskader etter en særdeles grov voldtekt hadde oppstått. En annen informant fortalte om psykologen som syntes det var ubehagelig å snakke om seksuelle overgrep. Avhandlingen viser videre blant annet at samfunnet svikter når de som er utsatt for seksuelle overgrep ikke blir møtt på det psykiske plan og får hjelp til å erkjenne overgrepene.

    Det kan se ut som om enkelte helsepersonell ikke vet hvordan stille de riktige spørsmålene, og om de ser eller har mistanke til seksuelle overgrep har de problemer med å ta opp et så tabubelagt tema.

    ”Vi som politikere har en oppgave med å bygge ut tilbudet for dem som trenger hjelp”. Jeg tør påstå at alle parter trenger hjelp. Selvfølgelig ofrene til å bearbeide skadene de er påført, og om mulig, også overgriperne. I min praksis møter jeg først og fremst ofrene for overgrep, enten dette er seksuelle overgrep eller annen vold. Overgriperne kommer sjelden til terapi, men dynamikkene de representerer speiles gjennom representantene i konstellasjonene til ofrene. Fra dette arbeidet har jeg lært at det er uhyre sjelden overgriperen er i kontakt med virkeligheten, hvilke smerter han/hun påfører andre med sin oppførsel/vold. Som oftest opptrer overgriperen som uten kontakt med egne følelser og uten empati med offeret.

    Mine kollegaer og jeg, nasjonalt og internasjonalt, ser daglig at å arbeide med sår etter vold er nyttig, det tar tid å bearbeide følelser, skuffelser, skam, skyld, tvil osv... men det nytter.

    Som konstellatører/traumeterapeuter skal vi ha kunnskap om traume- og tilknytningsteorier, hva som skjer med psyken når en er utsatt for for eksempel vold i nære relasjoner og voldtekt, og hva det kan føre til på sikt dersom hendelsene ikke blir bearbeidet. Tilknytningsteoriene viser, og konstellasjonene viser, at ofte når de traumatiske hendelsene ikke blir bearbeidet i en generasjon, kan traumefølelsene og dets virkninger bli overført til neste generasjon, som en stilltiende arv som overføres gjennom tilknytningsprosessen.

    I tillegg til terapi gir vi også kunnskap om traume- og tilknytningsteori til våre klienter hvis de ønsker det.

    Det kan være nyttig å ha kunnskap om hva som skjer med en når en er utsatt for vold, enten det er skader påført ved ulykker, naturkatastrofer, voldtekter, vold i nære relasjoner eller stress over lang tid. Og det er viktig å forstå og anerkjenne at en blir ikke overgriper uten selv å ha vært offer først.

    Etter å ha blitt utsatt for vold og psyken har blir splittet som følge av det, utvikler en både offer- og overgriperholdninger. Dette er mestringsstrategier en ubevisst lager seg for å klare å leve med traumene en er påført, for å ikke kjenne på de vonde følelsene som dukker opp.

    Offerholdninger er gjerne å benekte at en er offer, en tar på seg skyld, en kan utvikle kroniske fysiske og psykiske lidelser, en identifiserer seg med overgripers behov, en blir selvdestruktiv og utvikler også overgriper-energier, dvs en blir selv overgripere. En er ofte ikke klar over sine egne offer- og overgriperholdninger.

    Overgriperholdninger er gjerne å ikke anerkjenne skaden en påfører andre, en benekter fakta om overgrepene, en føler ikke på skyld, men rettferdiggjør sine handlinger ut fra at de er berettiget – setter seg selv over offeret. Overgripere klandrer gjerne offeret, krenker offeret, og demonstrerer god samvittighet utad i det sosiale- og offentlige liv.

    Overgriper blir etter hvert ufølsomme overfor andre, og mangler empati og ansvarsfølelse. Det er vanlig at overgriperne mener at de selv er ofre for sine ofre. De snur hele situasjonen på hodet, og har plausible rasjonaliseringer av egen oppførsel som fører dem inn i konflikter.

    For å komme ut av en offerrolle må man først og fremst klare å erkjenne at man er et offer. En må kjenne på følelsene fra egne traumer og se, anerkjenne og bearbeide de skadene en er påført. I terapien ser vi at offeret gjerne i starten av terapien benekter at de er offer, de føler ofte på skyld og skam, og at de sier de har fått som fortjent.

    For å komme ut av overgriperrollen gjelder det samme som for å komme ut av offerrollen. En må erkjenne de faktiske forhold og ta på seg skyld, og kjenne på skammen. Overgriper må først og fremst se at de selv også er et traumatisert ofre, ellers vil de ikke klare å innse at de er overgripere.

    Overgripere blir kanskje straffet, og puttet i fengsel uten mulighet for å bearbeide sine egne sår som har ført til at de har blitt overgripere. Og de sår de har påført seg selv ved være overgripere.

    1 av 4 kvinner opplever vold, og da kan en undre seg over hvor mange barn som opplever vold. Rapporten artikkelen viser til, sier at barn vitne til vold også er utsatt for vold. Og ja, barn er voldsutsatt når skader blir påført dem eller de er vitne til at deres omsorgspersoner blir utsatt for vold. Det er også vold mot barn når omsorgsperson ikke er i stand til å ivareta barnets behov for støtte, beskyttelse, kjærlighet og omsorg fordi de selv har nok med seg selv og sin traumatiserte hverdag.
Dette igjen kan føre til enda flere overgripere og dermed også ofre. Hvis en kvinne har 4 barn som alle er utsatt eller vitne til at hun er utsatt, er det i realiteten fare for at det blir 4 nye overgripere dersom de ikke får hjelp.

    Jeg tror at vi enda ikke har sett hele toppen av dette grusomme isfjellet. Det er så mange skjulte overgrep i samfunnet som blir utført av bl.a. seksuelt traumatiserte overgripere (tidligere ofre). Vi ser mer av unge gutter og jenter som også er misbrukt av sine mødre, bestemødre, onkler og tanter. Misbruk fra kirkens medlemmer, fra trenere og fra andre ledere der barna skal ha trygge forhold under lek og fritidsaktiviteter.

    Forskning gjort av Prof. Dr. Franz Ruppert viser at traumatiserte mennesker ofte utfører stort sett den sammen volden mot andre som de selv er påført fra sine overgripere.

Grace Adelaide AS, Camilla Colletts vei 10 B, 0258 Oslo. Org nr 913 507 606