Kvinner og familie nr 1 2013 Vold i nære relasjoner - Vi må bryte tabu

25.06.2015 19:56

https://www.kvinnerogfamilie.no/documents?id=72443

Vold i nære relasjoner

Alle kjenner noen, så høyt er tallet på kvinner som er, eller har vært utsatt
for vold. Den dagen du får mistanke om at en nabo, venn eller kollega er volds- utsatt – er du der da?

–Vimå

bryte

tabuet

Av: Lene SøgAArd gLoSLie

Hun sitter med ryggen mot vinduet. Ut- stråler trygghet, selvtillitt, styrke. Det er ikke et ”offer” som møter meg. Allikevel har hun vært utsatt for overgrep siden hun lå i mors liv. For første gang har hun bestemt seg for å gi vold i nære relas- joner ikke bare en stemme, men også et ansikt – sitt eget.

Hennes historie er sterk, men dessverre ikke unik. Det unike er at hun har kommet

Grace Adelaide Andersson (Foto: Lene Søgaard Gloslie)

seg videre i livet, at hun har klart å legge overgrepene bak seg. Den kvinnen hun var for få år siden ville aldri sittet med ryggen til et vindu.

Hun dveler ikke ved volden hun har blitt utsatt for. I løpet av samtalen dukker ord som voldtekt, slag og psykisk mishandling opp, men hennes nye liv er ikke historien

om det som har vært. Det er som det
er. Fortiden kan hun ikke gjøre noe med. Fremtiden og livet hennes nå handler om noe annet. Om å hjelpe andre, om å skape endringer. Noe er galt med samfunnet når voldsutsatte kvinner ikke får hjelp, når volden ”arves” i generasjoner. Når volden mange kvinner lever med bak lukkede dører, er tabu.

– Mange av mødrene til de kvinnene som er på krisesentre i dag, var der selv for 20 – 30 år siden. Det er også gjerne sønner av mødre utsatt for vold, som utøver vold i dag. Volden kan være flergenerasjonell. Jenter som vokser opp med vold, har en stor sjanse for selv å bli voldsutsatte, forteller Grace Adelaide Andersson. Hun vet. Hun er en av dem.

TAUShETSSpIRAlEN

Hun var i fornektelse. Når venner ble opprørte over at kjæresten behandlet henne dårlig, forsvarte hun ham, trakk seg unna dem. Deres opprørthet føltes som kritikk.

Med bakgrunn i egne erfaringer, jobber selvhjelpsgruppen til Grace Adelaide for nødvendige endringer i hvordan samfunnet forholder seg til vold i nære relasjoner:

  • Kunnskapsoppdatering om hva vold i nære relasjoner er, og hva det inne-

    bærer for den enkelte Konsekvenser det har for den enkelte, samt sam-

    funns-, sosial-, og helseøkonomisk

  • Bryte med tabuet og dermed også skam

  • Større satsing på vold i nære relasjoner fra alle departementer; mer

    kunnskap, inn som eget fag med egen læreplan til de utdanningsinstitus- jonene som har studenter som KAN komme til å treffe personer utsatt for vold

  • Samkjøre helseetaten – har du vært på legevakten for skader, så får fastlegen beskjed

  • Ikke henlegg saker, men gi dom slik at vi kan få praksis

  • Bruke lovverket som allerede eksisterer

  • Se hver voldsutsatt som individ og gi henne/han den hjelpen hun/han

trenger, da dette er ulikt fra individ til individ

page4image34152

4

 

– Ofre for vold i nære relasjoner nekter ofte for at de er utsatt for vold. Samti- dig som de ikke klarer å ta inn over seg realitetene, er de tett knyttet til over- griper og trenger på et vis å beskytte ham. De lever med en overgriper som er dyktig på å fremstille seg selv som offer, og som ofte truer med selvmord om de går, forklarer Grace Adelaide.

– Fordi ofrene er traumatiserte, rettfer- diggjør de ofte handlingene som er gjort mot dem. De føler ofte avsky for egen svakhet, og føler de har fortjent det de blir utsatt for. Derfor er anerkjennelse av å være utsatt for vold det første nødven- dige steget på veien ut av volden.

Før anerkjennelsen, er det vanskelig å snakke. Å sette ord på ubehaget, følelsen av at noe er galt, blir for tungt. Det er lettere å leve hverdagen om en ikke ser virkeligheten som den er.

– For å komme ut av en offerrolle må en virkelig klare å føle på sine trauma- tiske opplevelser. Akseptere det som har skjedd – og slutte å søke svar andre steder, understreker Grace Adelaide.

UT AV VoldEN

Hun hadde vært utsatt for psykisk
og fysisk vold gjennom barndommen, kjærestevold som ungdom og som vok- sen. Hun kom til et punkt da hun måtte ta et valg.

– Veien ut av offerrollen startet med en beslutning. Jeg bestemte meg for å ta livet mitt tilbake, sier Grace Adelaide.

Hun hadde flyktet fra tidligere kjæreste og Oslo, og satt uten et nettverk på Nøt- terøy. Det var vanskelig å gå ut og møte folk. Det tilforlatelige spørsmålet om hvorfor hun hadde flyttet dit, var for van- skelig å svare på. Samtidig ser hun tilbake på tiden på Nøtterøy som kanskje den mest lærerike i livet. – Jeg lærte noe om å forlate et miljø som ikke var bra for meg. Å ta vare på de menneskene som var gode for meg, og å vende ryggen til de andre.

Beslutningen om å ta livet tilbake førte til at hun flyttet tilbake til Oslo. Selvhjelpsgruppen som var startet gjennom Krisesenteret i Oslo ble hennes ryggrad. – Vi deler en ryggrad, vi tre som er tilbake i gruppen som var den første som ble startet via Oslo Link. Vi kan se hverandres dårlige valg, men vi anklager ikke. Vi bygger hverandre opp.

SElVhJElp FoR ENdRING

De ville noe mer. Selvhjelpsgruppen ble ikke bare et sted der de kunne dele vonde erfaringer med noen som forstod, men i stadig større grad et sted der de snak- ket om problemene de møtte i de ulike

instansene de måtte forholde seg til. For å hjelpe seg selv, ble det viktig å jobbe for å hjelpe andre. De hadde en erfaring, og de ville ha endring. De spente buen, siktet høyt, og pilen landet i departementene.

– Vi har kjent på håpløsheten når politiet avviser å hjelpe utenom kontortid, når beskjeden er at du vil få hjelp dersom datteren din blir voldtatt, eller du selv blir drept. Vi vet hvor vanskelig det er å holde rede på hvilke etater som må kontaktes, når planleggingshorisonten er maksimalt fem timer frem, fordi om fjorten dager

er du kanskje død. Vi vet hvordan det er å ikke kunne forlate en overgriper, fordi du da mister all kontroll. Fordi alt blir uforut- sigbart, og du ikke lenger kan forutsi når volden kommer.

De har møtt forskere, politikere og media. For å bevisstgjøre, for å endre holdninger og for å skape endringer i forhold til hvordan samfunnet ivaretar voldsutsatte. De spør ikke, de krever endringer. Kunnskapen de har er unik, og de vil ha den på læreplanen. De fremstår ikke som ofre, de er voldsutsatte.

ANERKJENNElSE, IKKE TIlGIVElSE

– Jeg tror ikke på tilgivelse. Ikke som veien ut av overgrep. Å tilgi, er å ”gi til” overgriper enda mer enn han allerede har tatt fra sitt offer. Det jeg tror på er anerkjennelse og aksept av at dette har faktisk skjedd, at det ligger i fortiden og at nå går veien videre, sier Grace Ad- elaide.

Senere, når en har satt fragmentene av livet sammen igjen, og blitt en hel person, kan tiden komme da en er klar for å tilgi. På den måten gir en tilbake til overgriper de hendelsene han har begått mot oss, i form av at de tilhører ham, og ikke oss.

Det kan være viktig å få kompensasjon for det som har skjedd fra overgriper.
En kompensasjon kan bidra til at den voldsutsatte klarer å legge fra seg tanker om hevn, og kan bruke energien sin til å bygge opp seg selv og sitt liv, istedenfor å la energien fortsette å gå til overgrepene og overgriper.

– Ofte tenker en på hevn, på å ødelegge og gjerne også se overgriper død, for å klare å komme seg ut av det, men dette er helt klart en illusjon. Disse tankene er overgrepstanker, som viser at offeret har fått overgrepsenergier på grunn av påkjenningene ved å være offer.

Den vanskelige oppgaven er isteden å lære seg å bli glad i seg selv. Kanskje må en lære på nytt hva kjærlighet er. Lære at kjærlighet ikke er vondt og noe en må ofre seg for, men at det er noe godt som deles mellom to likestilte mennesker.

– En må bestemme seg for at dette vil jeg ikke være med på mer. Innse at vi har fått dette livet for å leve det som best
vi kan. Vi bestemmer over eget liv, og vi har selv alt vi trenger inni oss, og trenger ikke å hente styrke og anerkjennelse fra andre. Alle relasjoner en går inn i skal være en vinn – vinn relasjon. Først da er det balanse, sier Grace Adelaide.

FRA VoldSUTSATT TIl TERApEUT

Hun har tatt erfaringene sine videre. Vendt voldsopplevelsene og veien ut av volden til handling, til en styrke. Hennes nye liv er bygget på erfaringene fra det gamle. I sin terapipraksis i Homansbyen ønsker hun voldsutsatte velkommen. Til gruppeterapi, eller til enetimer. Til å lære anerkjennelse, til å bygge opp livet på nytt.

– Jeg har lært mye i min kontakt med helsevesenet. De ufarlige spørsmålene
– som ”hvordan har du det?” er automa- tiske spørsmål. De får automatiske svar. For å stille de riktige spørsmålene, må
en spørre med hjertet, sette av tid, og være tilstede. Jeg tror det ville ha hjulpet meg den gangen, om noen stilte meg spørsmålet ”hva er din drøm?” Spørsmål som åpner. Som ikke fordømmer.

page5image62792

Grace Adelaide Andersson praktis- erer flergenerasjonell terapi, med familiekonstellasjoner som utgang- spunkt. Konstellasjoner er korttid- sterapi med langtidsvirkning. Ved siden av å jobbe som konstellatørter- apeut, holder hun foredrag om vold i nære relasjoner på bestilling, og job- ber med selvutviklingsgrupper.

Ta kontakt her