Traume- og tilknytningsteori - Identitetsorientert Psykotraumeteori- og terapi IoPT

25.01.2014 11:27

    IoPT er metoden innen fagfeltet Flergenerasjonell PsykoTraumatologi - læren om traumer over generasjoner. Teoriene er hentet fra blant annet  Sigmund Freud og Carl Gustav Jung, John Bowlby´s tilknytningsteorier og Prof. Dr. Franz Rupperts traumeteorier.

    Prof. Dr Ruppert har gitt store bidrag til metoden IoPT med sin videreutvikling av familiekonstellasjoner via Intensjonskonstellasjoner til dagens IoPT, og sin 3-delte traumemodell (Sunne-, Traumatiserte- og Overlevelsesdeler). Samt at han har forsket på og kategorisert traumer inn i 5 forskjellige kategorier:

    Eksistensielle traumer: traumatiske opplevelser med usikkert utfall der vi er truet på livet og der vi ikke klare å komme oss ut av situasjonen. Dette kan være voldtekter, fysisk vold, ulykker og naturkatastrofer. Følgene av eksistensielle traumer er gjerne at en trekker seg tilbake fra familie/samfunn og har vanskeligheter med å ta del i livet og leve det fullt ut. Angst og panikkanfall er også vanlige følger etter eksistensielle traumer og kan bli utløst av hendelser som ligner ”moderhendelsen”.

    Tapstraumer: Når vi mister noen som står oss veldig nær i uventet eller ventet dødsfall. Det kan være adskillelse mellom mor og barn over lang tid når barna er veldig små, seperasjon og skilsmisse, tap av god helse og det kan f.eks være tap av status i samfunnet. Tapstraume klassifiseres ved  tap av noe(n) en er sterkt følelsesmessig knyttet til. Følgene er ofte angst, og redsel for å bli forlatt, og at en holder hardt på fortiden og det som er tapt. En har lett for å utvikle diverse former for avhengighet som erstatning for det eller den som er tapt. Ubearbeidet tapstraume fører gjerne til depresjoner – kort- og langvarige. Å sørge over tap i ett år, kan hindre mange års terapi, og dersom ikke sorgen blir bearbeidet er det stor fare for at neste generasjon blir innviklet i sorgen.

    Kjærlighetstraumer/Tilknytningstraumer/Symbiosetraume: Ser vi når barn ikke får dekket sine grunnleggende behov som omsorg, støtte, kjærlighet, trygghet og forutsigbarhet. Grunner for dette kan være at mor har vært utsatt for for eksempel eksistensielt traume, eller er selv tilknytningsskadet for hendelser skjedd i hennes egen barndom. Mor er da fanget i sin egen skjebne, er følelsesmessig utilgjengelig for barnet, og klarer dermed ikke å gi barnet det hun trenger. Mor føler gjerne at barnet er en belasting og vil derfor bevisst og/eller ubevisst, avvise barnet. Dersom et barn over tid er utsatt for omsorgssvikt og psykisk vold, er hjelpeløs og ikke i stand til å endre dette selv, fører det til kjærlighetstraume. Barn er tilknytningsskadet i mange generasjoner etter eksistensielle traumer. Ofte er både mor og far traumatiserte og mangler evne til tilknytning ovenfor barna. Mennesker med kjærlighetstraume klarer ikke å inngå eller være i følelsesmessig sunne relasjoner. De gir tvetydige signaler med ønske om nærhet i ene øyeblikket og avvisning i neste, som de selv ofte har opplevd som barn.

    Følgene av kjærlighetstraume er problemer med å knytte seg til personer, en føler seg hjelpeløs, tom, har problemer i kjærlighetslivet, føler seg identitetsløs og forvirring over egen person, og en har problemer med å stole på mennesker. Tilknytningsskadde må lære seg på nytt hva kjærlighet virkelig er. Avvisningen fra mor sitter så dypt at de de har store problemer med å følelsesmessig knytte seg til mennesker i sin helhet. De bruker mye tid på å finne seg en morserstatning, og da dette ikke går, møter de på mye frustrasjon, skuffelser og ensomhet.

    Tilknytningssystemtraume: Er når det er begått umoralske handlinger innad i familien som for eksempel Incest, mord og abort. Eller det er begått lignende umoralske handlinger mot andre, utenfor familien. Senere generasjoner kan ha overtatte følelser av skam- og skyld uten at en skjønner grunnen til det. Det som ligger til grunn for dette er at så store umoralske handlinger lager kaos og følelsesmessige traumer for hele familiesystemet i generasjoner og skaper et traumatisert familiemiljø. Senere generasjon tar ubevisst på seg skyld for andre for å rettferdiggjøre følelsen en allerede går og bærer på, bevisst og ubevisst. Tilknytningssystemtraumer gjør en ute av stand til å forstå seg selv og sine omgivelser, og en har ofte et forvrengt syn på tilværelsen. For å få løst opp i tilknytningssystemtraumer MÅ handlingen opp i lyset og anerkjennes, og ugjerningsmannen må vise anger. For å klare å blir frisk og hel kan det være viktig å ta avstand til familien for en periode, og noen ganger også for alltid..

    Symbiosetraume: Oppstår dersom mor opplever traume i svangerskapet, eller bærer med seg følelser etter traumatiske opplevelser. Det ufødte barnet kjenner på alle mors følelser og absorberer dem som sine egne i og med at det er i symbiose med mor. Dersom dette er sterke følelser f.eks angst, depresjoner, hat og også kanskje total avvisning, tar det ufødte barnet følelsene til seg som sine egne, og blir født med disse. Barnet vil for alltid føle seg som en del av sin mor på grunn av innvikling, og vil gjøre alt for å opprettholde god følelsesmessig kontakt med henne uansett hvordan moren oppfører seg ovenfor henne.

    Mor trenger ikke elske barnet, trenger ikke se barnet sitt, være snill mot det eller klare å knytte seg til det, men et barn vil alltid elske sin mor. Barn med symbiosetraume har ofte sterk trang for å bli sett og få bekreftelse, og er ikke trygg nok til å utforske verden på egen hånd. Seinere i livet vil barnet søke nye, og usunne relasjoner og de går ofte inn i forhold til partnere og skaper nye symbiotiske innviklinger med dem. Splitting som følge av symbiosetraume gjør at en gjerne føler på en tomhet inni seg som bare kan fylles ved hjelp av f.eks rusmidler, overdreven sex, spill eller også av andre mennesker som også gjerne har opplevd symbiosetraume, som altså har de samme sårene i sin sjel og psyke